Året 2015 med Monsen

Monsen fylte 1 år midt i mai, og planen min var å intensivere jakttreningen av han etter å ha gjennomført konkurransen med Victor i England. Sånn gikk det dessverre ikke...

I starten av juni, mens vi var i England, ble Monsen skadet. Han klarte å hoppe/falle fra verandaen vår, 4-5 m. ned på harde grusunderlaget! Det var ingen vitner, så akkurat hva som har skjedd vet vi ikke. Monsen haltet, hadde skrubbsår og var litt pjusk. Bjørn fulgte med på han og holdt han i ro, men siden han er langt fra like hysterisk som meg når det gjelder hundene, så ble ikke vet. kontaktet. Da mor kom hjem ble det andre boller. Da hadde Monsen sluttet å halte, men han var hoven og varm i høyre håndledd. Vi fikk time hos vet. til undersøkelse og røntging av hofter og albuer samtidig. Veterinær var sikker på at det ikke var brudd siden Monsen ikke viste halting, og han anbefalte ro (kun korte turer i bånd), Rimadyl og evt. laserbehandling. Vi gikk for dette, inkl. laserbehandling, inneforstått med at det ville kunne ta tid før han var helt bra igjen. Jeg stusset litt over at vet. ikke ville ta røntgenbilde av håndleddet når Monsen først var dopet ned for HD- og AD-røntging, men stolte på vet. da vi har vært fornøyde med han tidligere. Følte meg likevel ikke tatt på alvor og ivaretatt, så da Victor ble skadet ca. en måned senere oppsøkte vi en ny vet., en med tilleggsutdanning innen kiropraktikk. Måten vi ble tatt imot og behandlet hos Signe v/Aktivet var fantastisk! Så da ble både Monsen og Victor pasienter hos henne.

Signe kjente over Monsen og fikk tatt røntgenbilde av håndleddet. Vi fikk bekreftet at det ikke var brudd, men skade var det. Håndleddet er komplisert, med mange bein og ligamenter. Knoklene skal ha rene linjer, men vi kunne se at det var et par knokler med urene kanter. For å kunne konkludere mer nøyaktig akkurat hva slags skade det var snakk om måtte vi ha tatt andre typer bilder, men det innebærer store kostnader. Behandlingen ble laser (lærte da at dette skal utføres ofte i starten, så den laserbehandlingen Monsen allerede hadde fått hadde nok hatt minimal effekt), kiropraktikk, ACP og forsiktig/kontrollert aktivitet med en støtte rundt håndleddet. ACP er relativt nytt og banebrytende behandlingstilbud for dyr i Norge. Det ble gjennomført ved at blod fra Monsen ble tatt ut, sentrifugert og plasma ble skilt ut, for så å sprøytes tilbake direkte i og rundt skadestedet. Det er denne plasmaen som kalles ACP og den skal optimalisere vevsheling. Rehabiliteringen inkluderte vanntredemølletrening, kiropraktikk, balanseøvelser og andre egenøvelser, samt korte gåturer i bånd på mykt underlag.

I august begynte jeg så smått å la Monsen løpe korte økter på flatt og mykt underlag og trene litt apportering, med støttebandasjen på selvsagt. Det viste seg at vi hadde gått for fort fram, og vi måtte ta  det med ro igjen. Var ikke lett, Monsen hadde vært rimelig hyper før skaden, nå var det ekstremt! I september prøvde vi oss igjen på litt mer trening, men atter en gang viste det seg å være for tidlig. (Ved begge tilbakefall haltet han ikke, men ble hoven og varm i håndleddet.) Sukk... Det har vært en tøff høst, hvor hundeholdet har vært skikkelig dritt, som stamgjester ved dyreklinikken. Til tross for forsikring koster det, og med to skadede hunder har det vært trasig tomt i pengepungen. Og ikke minst, så kjedelig som det har vært, både for meg og hundene! I november fikk Monsen en foreløbig og forsiktig friskmelding av Signe. Da kunne vi begynne å trene han opp igjen, men fortsatt unngå belastninger. Det er viktig å holde han sterk, så vi har trent på balansepute, svømming, kjettingtrekking og turer i ulendt terreng. Først med støtte og så fjernet vi den etter hvert.

Så hva er status nå da? Han er fysisk sterk og i fin form heldigvis, men jeg er innstilt på at han sannsynligvis alltid vil ha en svakhet i dette leddet... Tusen takk til Signe & Co. v/Aktivet for all hjelp! Frustrerende nok har vi nå fått nye utfordringer. Psyken til Monsen har nok ikke hatt godt av at kroppen ikke har fått fri utfoldelse og sosialisering gjennom et halvår av den verste hormonelle unghundsperioden... Nå sliter vi med reaktiv og utagerende atferd overfor fremmede hunder. Er lei meg og oppgitt over dette, og igjen er vi tilbake hos vet. Denne gang en som også har spesialisert seg innen atferd. Håpet er at trening (fysisk, mental og sosial) og profesjonell oppfølging skal fikse det... Monsen er bare søt og snill hjemme på Skogen, og arbeidsmessig har han en enorm motor, så vi må bare få på plass en større selvsikkerhet og trygghet hos han.